What a day! What a weekend!
Hvor høy kan man bli på ren skjær lykkerus? Dette tror jeg er det nærmeste jeg kommer. Og jeg som egentlig ikke ville gifte meg. I allefall var det holdningen min da jeg traff Elin en gang i 1997. Mye har tydeligvis skjedd siden den gang. Men – at det skulle bli så morro; det hadde jeg aldri trodd. En annen ting jeg også fikk erfare er at bryllup er arbeid. Jeg kunne ikke i min villeste fantasi forestilt meg hvor mange små detaljer som må på plass for å pynte seg opp i noen klær, ta noen bilder, kjøre til kirken, få noen ringer på fingrene, be noen gjester på middag og kaker, og til slutt arrangere en liten fest. Men enhver time og krone som ble lagt ned, i for -og etterkant, var det definitivt verdt. Et minne for livet!
Mens barna var med mormor og morfar på bobilferie, kunne Elin og jeg bruke den siste uken i Levanger på å få på plass detaljene: Brudebukketter, blomster til kirken, blomster til festsal, bordplassering og bordpynt til middag, møter med hotell, vinsmaking, middagshefte, gjesteliste/-hefte, pynting av festlokale, rigging av bar, handling av nattmat, snop, øl, vin, brennevin, blandevann, brus, juice osv osv, skriving av tale, handling av klær, transport til og fra, barnepass, hjelp til servering til kaffe og bar, reskriving av tale, møter med toastmaster, møte med fotograf, nytt møte med hotell, møte med prest, sjekk av musikkere til fest, frisør, osv osv osv. Heldigvis hadde vi fått låne et hus av noen venner som var på ferie. Derfor var det bare oss selv vi gikk på nervene. Tusen takk kjære venner!
Fredagen gikk i 120, og selv om ikke alt var 100 % på plass, var det snart tid for å møte gjestene. Tapas på Backlund Hotell ble en god start på bryllupshelgen. De fleste av gjestene var på plass i Levanger, og fikk dermen en annledning til å prate med og hilse på kjente og ukjente bryllupsgjester. Og ikke mist spise deilig Tapas i restaurantent.
Men det var lørdag som var den store dagen, og etterhvert tok de fleste kveld. Men forbredelsene var slett ikke over for Elin og min sin del. Jeg må innrømme at det ikke ble mye søvn den natten, men når morgenen kom var vi endelig klare. Iallefall håpte vi at vi var det. Elin dro av gårde til frisøren, og min forlover, Andre, kom å hentet meg på hotellet. Etter noen ærender fikk vi etterhvert på oss finstasen og dro opp til flere gode venner for å låne bil (med stor “B”). Tusen takk for lånet av en fantastisk flott bil!
Så skulle jeg endelig få lov til å se bruden og brudekjolen. Wow wow wow! For ei dame. Kjolen, håret, brudebukketen. Perfekt!
Klokken 11 var det tid for fotografering med fotograf Hattrem, dvs Augusta og Trond (samt at de hadde med seg en lærling). Vi benyttet området rundt Høgskolen, samt at vi tok en del bilder inne i studio. Skjønner etterhvert at det å være fotomodell kan være beinhard jobbing. Jentene var super flinke, men lurte vel litt på om det var dette vi hadde gledet oss til så lenge, og snakket så mye om. Så kjørte Andre og jeg videre til kirken. Litt koselig småprat med ankomne gjester, før klokkene begynte å ringe. Nå var det like før vi skulle bli kone og ektemann. Jeg må innrømme at gråten nesten tok meg når kirkedøren gikk opp, og våre to jenter, Ann Helen og Karianne, kom gående som brudepiker foran bruden. Jeg var forberedt på å se en vakker brud, men jentene våre utgjorde prikken over “i”-en og det hele ble nesten litt overvelmende. Men jeg karte å holde masken … tror jeg … iallefall. To nydelige sanger ble fremført av søstrene Bang (“Du er min los” av Aftenlandet og “For hverandre” av Petter Nordberg & Vidar Johnsen), og vielsen ble en fin og stemningsfull sermoni. Så var det gjort!
Så gikk turen til Damskipsbryggen der det var mottakelse med champagne og litt finger mat. Etter litt sang og underholdning fra barna (Ann Helen, Karianne, Astrid, Sivert og Signe) ute på plassen, gikk turen bort til Backlund Hotell igjen. Middagen på Backlund ble også en kjempesuksess. Deilig mat, god vin, gode og fine taler, og ikke minst god stemning. Vi hadde beregnet ca 60 flasker vin på ca 80 voksne (og da trodde vi at vi tok godt i). Når vi talte opp hadde det gått 37 flasker hvitvin, 57 flasker rødvin, samt 6 flasker hetvin. Og det var kun til middag!
Så ble det kaffe og kaker på Damskipsbryggen, før Egil spilte opp til dans. Ut på kvelden fikk vår eminente musikker bistand fra Bjørn på pianoet. Det svinge ordentlig, og folk koste seg på dansegulvet. I baren “jobbet” min tidligere kollega fra Oscar’s, Kjell Vidar Sandberg, som gjorde en kjempejobb. Kjell Vidar fikk visst forresten skylden for at en onkel måtte bæres hjem (hmmm … sånn skal det være i et bryllup. Men den må du nok ta på deg selv kjære Onkel ;-)) Baren hadde vi forresten fått lånt av mine tidligere sjefer fra Oscar’s, Wigdis og Leif Sollund (Tusen hjertelig takk. Det ble en kjempe suksess).
Forresten – snakk om å være heldig med været. I hele uken i forkant av bryllupet hadde det regnet, men på lørdagen, bryllupsdagen, kom solen. Nydelig sol, men heller ikke for varmt. Flere av gjestene som ikke er vant til de lyse sommernettene i trøndelag, lurte etterhvert på om det var solnedgang eller soloppgang. Tja … når går det ene over i det andre? Det som iallefall var sikkert var at morgenen var på hell, og bryllupsdagen snart over.
I alle bryllup jeg har vært med på, har det vært tradisjon at brudeparet forlater festen i annstendig tid. Når klokken nærmet seg to, begynte jeg å hinte litt overfor Elin. Et nytt forsøk ble gjort klokken tre, men Elin ville definitivt ikke gi seg. Jeg vurderte en liten stund å gå hjem alene, men det ville nok ha sett litt merkelig ut … på bryllupsnatten!
Jeg holdt derfor ut til de sene morgentimer. I fire halv fem tiden ruslet vi i lykkerus tilbake til hotellet. En fantastisk dag var over … vel … ikke helt, men det kommer nok ikke på trykk. Det skal nevnes at vi ble litt forstyrret av noe steinkasting på ruten. De tre siste bryllupsgjestene på vei hjem, og nyskjerrigheten tok nok litt overhånd. Men formen tatt i betraktning så husker de nok lite av det hele.
Søndag morgen våknet vi opp som kone og mann. Egentlig litt rart og tenke på. Og ikke minst å si: “Kona mi”. Eller som vi sier i trøndelag: “Kjæringa mi”. Jeg tror nok Elin foretrekker den første versjonen. (Men får jeg ikke det som jeg vil, blir det nok “kjærringa mi”). Adrenalinet var fremdeles i kroppen, og selv med svært lite søvn og mye festing dagen før, var det enkelt å stå opp denne morgenen. Nede i frokostsalen var det allerede begynt å samle seg en del gjester. Det var kjekt å gå rundt å snakke om det som hadde skjedd dagen før. Det var også mange som hadde tatt mange bilder, samt filmet. Tusen takk til Lisbeth og Kenneth, Andre, Kristin, Hilde og Øystein. Det var fantastisk og bare kunne nyte dagen, og så bli servert drøssevis av bilder dagen etter. Etter frokost var det tid for utsjekk, og om ikke lenge var vi igang med ryddingen på Dampskipsbryggen. Gavebordet (som svigermor og svigerfar hadde våket over hele natten) skulle ryddes, kjøkkenet skulle ryddes, tomgods og rester av vin og brennevin osv videre skulle ryddes. Baren til Oscar’s skulle leveres tilbake, bord og stoler skulle settes på plass igjen. Heldigvis fikk vi god hjelp av gjestene som etterhvert kom til. Det ble mye rydding, og så etterhvert kaffe og kaker, og mye god prat. Tusen takk for hjelpen til alle som bidro!
Takk for en flott helg til famile, forlovere, gjester, musikkere og medhjelpere. Denne helgen kommer vi nok aldri til å glemme. Vi håper vi snart ser dere igjen, og kan dele minnene fra denne fantastiske helgen. Vel hjem!